Min oppgaven min rundt. Burde Min Kamp klassifiseres som

Min
Kamp 1 er en roman skrevet av Karl Ove Knausgård gitt ut i 2008. Min Kamp er «selvbiografien» til
Knausgård fordelt på seks bind med til sammen over 3000 sider. Bøkene har
høstet en rekke litteraturpriser samt andre nominasjoner og blitt mye omtalt i media
for sin spesielle skrivestil. Bøkene tematiserer Karl Ove Knausgård sitt
problematiske forhold til faren og hvordan dette har påvirket ham som person. Det
er noe imponerende ved at en tilsynelatende alminnelig person kan skrive såpass
langt om sin egen livshistorie, noe som kan delvis forklares av den detaljerte
skrivestilen til Knausgård.

Karl Ove Knausgård har skrevet over
3000 sider om livet sitt og personer rundt ham, men hvilken sjanger skriver han
i? Ved første øyekast fremstår bøkene som selvbiografier, men utfra det Knausgård
har sagt selv er ikke alt beskrevet nøyaktig slik det hendte. Så hvilken
sjanger burde bøkene plasseres i? Det er dette spørsmålet jeg konsentrerer
oppgaven min rundt. Burde Min Kamp
klassifiseres som en selvbiografi eller som en roman?

We Will Write a Custom Essay Specifically
For You For Only $13.90/page!


order now

Boken er vanskelig å klassifisere i
noen sjanger og Toril Moi (Anne Lise Stranden, 2017) hevder den ikke passer inn
i verken modernismen eller postmodernismen. Allikevel følger den en tendens i
moderne litteratur om å skrive tett opptil virkeligheten. Dette er en bok som
virkelig utfordrer barrieren mellom fiksjon og fakta, noe som gjør den
vanskelig å plassere i en litterær sjanger.

Boken er i hovedsak delt i to handlingsrom;
den første halvdelen av boka omhandler Knausgård sitt liv som ungdom og
spesifikke hendelser fra den tiden, mens den andre halvdelen handler om
hendelsene fra han finner ut at faren sin er død frem til noen dager før
begravelsen.

Ordet fiksjon kommer fra latin og
betyr innbilt eller oppfunnet. I litteraturen er det altså oppdiktede
fortellinger eller fortellinger som ikke er basert på fakta. Man kan dele
fiksjon i tre underkategorier: (hentet fra skriveguiden.com)

–         
Realistisk fiksjon er beskrivelser av noe som
kunne skjedd i virkeligheten, men som har innhold av oppdiktede personer eller
hendelser. Eksempel på dette kan være Jo Nesbø sine Harry Hole bøker, eller Sherlock
Holmes skrevet av Sir Arthur Conan Doyle.

–         
Ikke-realistisk fiksjon er oppdiktninger som ikke
kunne skjedd i virkeligheten, gjerne med alternative verdener eller oppdiktede
skapninger. Eksempler på dette er f.eks. Harry
Potter av J. K. Rowling eller Ringenes
Herre av J. R. R. Tolkien.

–         
Halv-fiksjon er fortellinger som grunner fra sanne
historier, men som gjerne pynter litt på sannheten ved å endre på hendelser for
å gjøre fortellingen mer fortellervennlig.

En biografi er en sjanger der
forfatteren søker å beskrive et enkeltmenneskets liv, og hvordan hendelser og
personer har påvirket en enkeltperson til å utvikle seg over tid. Disse faller
som oftest innenfor sjangeren faglitteratur, fordi de prøver å gjenfortelle
virkeligheten for å skildre karakterutviklingen til personen i boken. En selvbiografi
er en biografi der forfatteren skriver om seg selv og sin egen utvikling over
tid.

Uten noen som helst påvirkning
utenfra vil bøkene kunne fremstå som virkelighetsnære selvbiografier.
Skrivestilen i bøkene er ekstremt detaljert, men skrevet på en virkelighetsnær
måte som gjør at det er lett å leve seg inn i situasjonen. Det er enkelte
steder i boken hvor man nesten må gå ut fra at Knausgård dikter opp
beskrivelsene av omgivelsene fra barndommen, ettersom disse er såpass
detaljerte. Eksempler på dette finnes så å si overalt i boka, men her er ett
fra s.182 som illustrerer dette: «Jeg reiste meg, grep gitaren som stod lent
inntil den vesle Roland Cube-forsterkeren og slo noen akkorder, satte den
tilbake, så ut i hagen igjen.». Siden slike detaljerte beskrivelser fra
barndommen forekommer såpass ofte i boken er det lite naturlig å tenke at ingen
av disse er oppdiktet. Allikevel ikke leseren fraskrive at det faktisk ikke var
nøyaktig det som skjedde, ettersom Knausgård selv er den eneste som var
tilstede.

Dersom dette er oppdiktet vil det
nok falle innenfor det som er greit å skrive i en selvbiografi uten å skyve
bøkene over til sjangeren halv-fiksjon, ettersom de ikke endrer historien i seg
selv, men bare beriker den. Allikevel er det verdt å peke ut disse for å drøfte
hvor langt fra sannheten man kan skrive i en selvbiografi før den krysser over
i fiksjon.

Uten noen annen kilde enn sunn
fornuft blir man nesten nødt til å gå ut fra at store deler av beskrivelser og
samtaler til en viss grad er oppdiktet. Men paradoksalt nok gjør ikke denne «åpenbare»
oppdiktningen at bøkene føles mindre virkelighetsnære, tvert imot. Det er
nettopp disse beskrivelsene som gjør at leseren kan leve seg inn i boken og alt
virker mer reelt, selv om det realistisk sett antageligvis er oppdiktet.

En viktig ting å tenke på når det
kommer til selvbiografier er at alle selvbiografier stammer fra forfatterens
egne minner og erindringer om hvordan hendelsesforløpet skjedde. Det vil alltid
være en form for usikkerhet i hva som helt faktisk skjedde i historien,
ettersom ingens hukommelse er perfekt. Spesielt etter lang tid vil hukommelsen
kunne endre på hva den trodde skjedde, og glemme andre ting. Minner fra
barndommen blir jo sett på gjennom barndommens øyne. Hvis man ser tilbake vil
man derfor prøve å tolke det som skjedde ved å ta høyde for at man var barn da
det skjedde, så noe usikkerhet må man alltid gå ut fra at det finnes i
selvbiografier. Derfor er selvbiografier fortellinger om forfatterens
oppfatning av hvordan virkeligheten var, ikke nødvendigvis virkeligheten slik
den faktisk var.

Dette kan knyttes opp til den
avsluttende setningen i Min Kamp III der Knausgård hevder at han besitter en
form for «minnenes absolutte gehør». Dersom dette stemmer vil det jo si at alt
Knausgård har skrevet i bøkene kan være nøyaktig slik de faktiske minnene hans
er, uavhengig av hva som skjedde. Et dog litt usannsynlig tilfelle, at absolutt
alt som har skjedd i Min Kamp blir gjenfortalt nøyaktig slik minnene til
Knausgård tilsier at det skjedde, vil det da bli betraktet som fiksjon selv om minnene
forteller en annen sannhet enn virkeligheten?

Det er hendelser som skjer i boken
som Knausgård selv har bekreftet ikke blir fortalt slik det skjedde i
virkeligheten. Mot slutten av Min Kamp 1
skildrer Knausgård at han dro tilbake for å se faren sin en andre gang, men han
bekrefter i Bokprogrammet (NRK TV,
2010) at han i virkeligheten bare besøkte faren sin én gang. I samme intervju bekrefter
han også at mye av omgivelser, og replikker er oppdiktet og at slike ting ikke
nødvendigvis har vært helt korrekt, men at han har prøvd å beholde følelsene og
opplevelsenes virkning.

Om Min Kamp bøkene burde betraktes som fakta eller fiksjon er noe som
har fått mennesker med langt mer kunnskap om litteratur enn meg til å klø seg i
hodet. Toril Moi, Daglig professor ved Duke University i Nord Carolina og innehaver
av en professor II-stilling ved nasjonalbiblioteket, mener bøkene er romaner (Anne Lise Stranden, 2017), mens Arne Melberg kaller Min Kamp for «… en litterær kentaur: En
romankropp med et biografisk hode som likevel er en helhet og ingen kunstig
blanding.». (Arne Melberg, 2010). Det er altså strid blant de lærde om hvilken
sjanger man skal plassere bøkene i. Det er enighet om at bøkene ikke er rene
selvbiografier, siden de inneholder hendelser som ikke fant sted i
virkeligheten. På den annenside er det problematisk å kalle bøkene for romaner
siden de ikke oppfyller noen av de klassiske sjangertrekkene til en roman, som
intriger eller en helhetlig fiktiv konstruksjon. Vanligvis vil man kunne skille
selvbiografier fra romaner ved å lese dem, men med Min Kamp bøkene fremstår de som selvbiografier hvis man ikke leser
noe annet enn bøkene.

Det mangler derfor noe begrep som
skikkelig beskriver bøkene som hva de er. Knausgård leker med grensene mellom
fakta og fiksjon, og for å beskrive bøkene kan man nærmest ikke gjøre noe annet
enn å kombinere sjangerbegreper for å finne en beskrivelse. Trygve Riiser
Gundersen har kalt bøkene for «ikke fiktive romaner» mens Øystein Vidnes
beskriver dem som «Dagbok i romanform». Det er altså tydelig en mangel på et
enkeltbegrep som nøyaktig klarer å beskrive bøkene, og vi blir derfor hengende
etter med å lage hybrider av fagbegreper vi har i dag for å prøve å beskrive
sjangeren.

Et annet «problem» litteraturverden
har hatt med Min Kamp er hvordan den
må leses. Som Toril Moi sier: (Anne Lise Stranden, 2017)

«– Få romaner er så frustrerende
som Min Kamp for litterære teoretikere. Min Kamp lar seg ikke lese på de
etablerte måtene å lese en roman på (…). – Som litteraturstudenter lærte vi å
ikke la oss rive med, ikke identifisere oss med subjektet, men lese objektivt.
Vi måtte grave frem den underliggende underteksten. Men hvis du prøver det med
Knausgård så finner du lite. (…) – Han skriver ikke om politiske allegorier,
han har ingen overgripende metaforer eller symboler i sine tekster, og han er
ikke ironisk.».

Bøkene skiller seg dermed ut ved at
det ikke er noen tendens i boken som gir den kvalitet, men følelsen den gir
leseren av å se gjennom Knausgård sine egne øyne. Den blir beskrevet som noe
genuint nytt, og selv om man ikke får plassert bøkene i noen etablerte
romanbegreper, så konkluderer Toril Moi med at bøkene er et mesterverk.

Alt i alt vil det eneste som beskriver boken Min Kamp tilstrekkelig være en myriade av fagbegreper hvor man
trekker sjangertrekk fra forskjellige sjangre for å beskrive bøkene. Man kan på
en måte si at bøkene faller innunder kategorien halv-fiksjon som pynter på
historier for å kunne gjøre dem mer fortellervennlige. I likhet med filmer som
er basert på en sann historie, er vel
det det nærmeste vi kommer med Min Kamp.
Det er bøker som er basert på en sann historie, men med noen endringer. Dette er
et glimrende eksempel på en strømning i dagens litteratur hvor man utforsker
kunstformenes rammer og setter lys på svakheter ved de etablerte formene. Dette
gjør Knausgård ved å skrive noe som hverken klassifiseres som ren fakta, eller
ren fiksjon. Det blir en mellomting som bryter med dagens sjangerbeskrivelser.